Fra toppåret i 1973, hvor hele 75 cairn terrier valper ble registrert, gikk cairn-oppdrettet i Norge inn i en mørk periode. I 1974 sank registreringstallet til 58, og nedgangen fortsatte helt frem til 1982. Da ble det bare registrert 16 cairn terrier valper i Norge, en nedgang på hele 68%. Vi må tilbake til 1962 for å finne tilsvarende lave registreringstall.

Denne siden er en del av bokprosjektet Cairn i Norge. Om du finner feil eller mangler, vær så snill å kontakt oss!

Mørketid

Nedgangen i valperegistreringer var på ingen måte unik for cairn terrieren. De fleste andre populære terrier-raser opplevde den samme nedgangen. Summerer man opp alle terrier-raser, ble antall registreringer mer enn halvert fra 1973 til 1980.

Enkelte av rasene, som for eksempel den en gang så populære airdale terrieren, gjenvant aldri populariteten den hadde på begynnelsen av 1970-tallet. Så ille gikk det ikke for cairn terrieren, men den måtte gjennom en relativt lang periode med lave registreringstall.

I tillegg til den dramatisk synkende populariteten, ble også variasjonen i oppdrettet betydelig dårligere. Denne tunge tiden illustreres ”godt” av hvordan den foreløpig siste importen fra kennel Maudee ble brukt. Stanedyke’s Breck var aktiv i avl fra 1972 til 1978, og fikk hele 81 avkom. I denne perioden ble det totalt registrert 325 valper, og han sto dermed bak hele 25% av alle valper som ble født i Norge. Dette kalles ofte for matador-avl (hvor en enkelt hannhund brukes på en uforholdsmessig stor andel av tispene).

Det er to grunner til at matadoravl forekommer: på grunn av mangel på hannhunder, eller fordi en hannhund av ulike årsaker blir ”populær”. Den utstrakte bruken av Stanedyke’s Breck var nok først og fremst forårsaket av mangelen på gode hannhunder. Man må også ta i betraktning at det ikke var like enkelt å reise på 1970-tallet, og at man derfor måtte ta til takke med de brukbare hannhundene som måtte finnes i nærområdet. I tillegg ble det født svært få kull, og dermed ble bruken av denne hannen ekstra synlig i ettertid.

Genetikere anbefaler som en tommelfingerregel at en hannhund gjennom hele sin levetid ikke får mer enn 25% av antall valper som fødes per år1. I perioden fra 1972 til 1978 ble det i gjennomsnitt født 46 valper per år. Maks antall valper for en hannhund vil da ifølge anbefalingen være ca. 11-12 avkom.

Når vi nå vet at Stanedyke’s Breck fikk 81 avkom, må vi nok kunne anta at dette ikke var så heldig for norsk cairn terrier oppdrett. På den annen side kan det ha vært slik at oppdretterene har hatt valget mellom hannhunder som var av åpenbart dårlig avlsmateriale, og denne ene hannen som fremsto som god. Disse valgene er ikke enkle, når populasjonen er svært lav.

Lave registreringstall og lite variasjon i avlsmateriale ga også utslag i utstillingsringen. Mens man hadde opplevd en rekke utstillingschampioner fra norsk oppdrett hvert eneste år frem til 1973, ble det plutselig helt stille. I årskullene fra 1974 og 1975 var det ikke en eneste norsk utstillingschampion.

Fra en utstilling i Sandefjord i 1975

I 1982 arrangerte NKK åtte utstillinger. På syv av disse utstillingene var det svenske hunder som ble best i rase (BIR). Den eneste norsk-oppdrettede hunden som ble BIR på en NKK-utstilling dette året, var Irestone’s Eddinghton Grand Prix. På samme måte var det i alle utstillingsårene helt frem til 1986. Da kom til gjengjeld norskoppdrettede hunder sterkt tilbake!

En effekt av de svært lave registreringstallene, var at linjene etter mange fine importer på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet gikk tapt. Det er i ettertid vanskelig å fullt ut forstå hvorfor oppdretterene lot dette skje. Noe av forklaringen er at vi gikk inn i en periode hvor det ble født svært få kull. Mange oppdrettere valgte å bruke Stanedyke’s Breck, og dermed døde linjene til tidligere importer ut. Var kvaliteten på avkommene til de andre importene for dårlig?

Selv om perioden fra 1974 til 1986 var tung, foregikk det samtidig et viktig generasjonsskifte av norske oppdrettere. Gamle kenneler som Maudee, Biroscha og Jostenbo forsvant i denne perioden, og flere av de nye som kom til skulle holde det gående i mange år fremover.

Fine importer

På tross av de lave registreringstallene, var det allikevel noen virkelig fine lyspunkt blant importene frem mot bunn-året i 1982.

I 1973-1975 kom det flere cairn terriere hit, de fleste fra Sverige. Grete Jorde (Irestone) kjøpte Snorrehus Fairy II, og denne hunden ble NUCH. Sonja Feldmann fra Mjøndalen kjøpte Fandango’s Cairn Huldra, og startet senere oppdrett under kennelnavnet Bellina. Guri-Liss Steen-Larsen fra Gressvik kjøpte Snorrehus Mynah og NUCH Snorrehus Gussie Lad.

Helga Rikheim importerte Masterford Bronze Legacy fra Storbritannia i 1974. Denne tispa fikk bare to valper, og disse ble ikke brukt i oppdrett.

Elsa Steen (Cairnhill) importerte på denne tiden Oudenarde Dawn Breaker fra England, og denne hannhunden ble paret med NUCH Cairnhill’s Shonagh i 1977. Dette var en meget vellykket kombinasjon, og hele tre av avkommene ble utstillingschampions. Det var Cairnhill’s Capi og Cairnhill’s Jessie som ble NUCH, samt Cairnhill’s Traveller som ble eksportert til Canada og ble Can.UCH. Tre utstillingschampioner fra ett og samme kull er en ganske spesiell hendelse i norsk cairn-oppdrett.

Can.UCH Cairnhill’s Traveller

I 1978 importerte Elsa Steen (kennel Cairnhill) tispa Ugadale Tinkerbel fra Skottland, og hun ble raskt NUCH. Også hun ble paret med Oudenarde Dawn Breaker, samt med NUCH Cairnhill’s Capi. Fra den siste paringen kom Cairnhill’s Buntylow, som også ble NUCH. Linjene etter Tinkerbel og Buntylow finnes fortsatt i norsk cairn-oppdrett, først og fremst gjennom kennelene Edelcairn, Lacoste og Reigab.

I 1983 ble Ugadale Tinkerbel paret med Cairnhill’s Hamish II, og denne kombinasjonen ga ytterligere to NUCH. Det var Cairnhill’s Flipper og Cairnhill’s Jolly Jim, og dermed fikk Tinkerbel tre norske utstillingschampioner etter seg.

NUCH Ugadale Tinkerbel

Irestone’s Tina Marina ble i 1976 paret med Sofiedals Yard, som hadde blitt importert fra Sverige av Ingun Montgomery (Bergen). Fra dette kullet ble både Irestone’s Cedrik og Irestone’s Cemin norske utstillingschampions. I 1979 ble Irestone’s Cemin paret med sin mor, og fra dette kullet ble Irestone’s Eddinghton Grand Prix norsk utstillingschampion.

Grete Jorde (kennel Irestone) importerte Oudenarde April Melody fra England i 1979, og senere ble hun paret med NUCH Irestone’s Eddinghton Grand Prix. Det kom bare to valper fra dette kullet, og April Melody fikk ikke flere kull.

Som tidligere nevnt, hadde Birgit Tvete (kennel Vendelhus) kjøpt Snorrehus Ever So True fra Sverige, og i 1976 ble hun paret med Gb.Int.Nord.UCH Toptwig Tilden. Fra dette kullet kom NUCH Braque av Vendelhus. I 1980 importerte hun Raimont Dancing Queen fra Sverige, og hadde et par kull på denne tispa.

I 1977 importerte Kjersti Kristiansen (Oslo) Silvermarkens Hedvig fra Sverige, og la med dette grunnlaget for cairn-oppdrettet til kennel Kjekri. Kullsøsteren Silvermarkens Hanna ble for øvrig kjøpt av Hege Hauff (Oslo). Kjersti Kristiansen importerte også Sarimont Symbol i 1982. Denne tispa ble NUCH, og hadde flere kull.

A. Wiborg (Oslo) kjøpte i 1978 Crofter’s Gwenny fra Sverige. Året etter ble Silvermarkens Hic kjøpt av T. Steffensen (Oslo) og Raimont Zizi ble kjøpt av B. Johnsen (Jakobsli). Det er ikke kjent om disse ble brukt i oppdrett, og de ble heller ikke registrert hos NTK/NKK.

I 1979 ble også Skean-Dhu Wispering Dawn importert av Hansine Edvardsen (Mo i Rana). Denne tispa ble senere NUCH, og fikk flere kull. Blant annet ble hun paret med N S UCH Skean-Dhu Jolly-Roger, som hun importerte i 1982. Fra denne kombinasjonen kom Alexes og Django, som begge ble NUCH.

I 1980/81 importerte Tone Helberg Hansson (Oslo) to hunder: hannhunden Raskens Cartago fra Sverige og tispa Dime of Southview fra England. Raskens Carthago ble NUCH, og var svært mye brukt i avl hos flere ulike oppdrettere.

Ingrid Bakkane (kennel Maudee) hadde mange fine importer på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. I 1981 hentet hun på nytt inn hunder. Denne gangen var det tispene Oudenarde Fairy Moon og Ocedar Star fra England. Begge disse hundene fikk flere kull, men ingen av valpene ble utstillingschampions. Samtidig markerte de avslutningen på kennel Maudee, og det finnes ingen linjer etter disse tispene i dag.

På tross av de tunge tidene med lave registreringstall, ble det importert omtrent like mange hunder som i de foregående årene. Det ble som sagt ikke produsert en eneste utstillingschampion i årskullene fra 1974 og 1975, men fra årskullene 1976 til 1981 kom det til gjengjeld 11 stykker. Med ett unntak kom alle disse hundene fra de ”gamle” oppdretterene: Maudee, Irestone, Jostenbo, Vendelhus og Cairnhill. Og nå dukket det opp flere oppdrettere som skulle holde det gående i lang tid fremover.

Kennel med populær hannhund: Trawima

I 1973 kjøpte Tone Helberg Hansson Maudee’s Amy, og hun skulle senere bli den første avlstispa i kennel Trawima. Før hun fikk sitt første kull, ble Maudee’s Amy norsk utstillingschampion. I 1976 ble hun paret med Snorrehus Gussie Lad. Dette var kennelens første kull, og oppdretteren beholdt Trawima’s Amber Cheri.

Som tidligere nevnt, importerte Tone Helberg Hansson to hunder i 1980/81. Den første var hannhunden Raskens Carthago fra Sverige. Carthago gjorde det meget bra i utstillingsringen, og ble blant annet BIS junior på en NTK-utstilling i 1980. I 1982 ble han norsk utstillingschampion, på en NKK-utstilling i Tønsberg. Tispa Dime of Southview ble importert fra England i 1981, med hjelp fra Grethe Bergendahl.

Dime of Southview

Den eneste utstillingschampion fra denne kennelen er Trawima’s Heather, som var etter NUCH Raskens Carthago og Dime of Southview. Heather ble kjøpt av Karin Stenbæk, som med denne hunden startet cairn-oppdrett i kennel Old Charm.

Raskens Carthago ble brukt i avl fra 1981 til 1992, og fikk hele 79 avkom (14 av dem fra kennel Trawima). Det utgjør 13% av alle valper i denne perioden. Det ble i gjennomsnitt født 52 valper per år i den tiden Carthago var aktiv, og i følge de tidligere nevnte anbefalingene burde ikke noen hannhunder fått mer enn totalt 13 valper i denne perioden.

Mens man på hele 1970-tallet hadde drevet matador-avl på Stanedyke’s Breck, gjentok man altså dette med Raskens Carthago på 1980-tallet. Igjen er nok mangelen på gode hannhunder i alle fall en del av forklaringen på dette. I tillegg var det nok også slik at matador-avl ikke ble sett på som noe problem blant datidens oppdrettere. Ny kunnskap om arv og gener har i senere tid endret på holdningene til overbruk av hannhunder.

De to hundene Stanedyke’s Breck og Raskens Carthago er for øvrig de suverent mest benyttede hannhundene i norsk historie, når man veier det opp mot fødselstallene i de periodene hvor hundene var aktive i avl.

To av de 79 avkommene til Carthago ble NUCH. I tillegg til Trawimas Heather, var det Prins Carl Christian I Oranien.

NUCH Raskens Carthago

I 1983 importerte Tone Helberg Hansson enda en hund fra Sverige, hannhunden Urmas Tom. Han ble vist en del i utstillingsringen, og fikk flere cert. Også han ble brukt i avl, og fikk 14 avkom. Men Urmas Tom skulle, sammen med flere andre av Tone Helberg Hanssons hunder, utmerke seg på andre bruksområder.

Tone Helberg Hansson var blant de første til å konkurrere med cairn terrier i lydighet, i tillegg til de ”nye” grenene agility2, flyball og rally lydighet. Hun har vært aktiv med sine hunder i disse hundesportene fra slutten av 1980-tallet og helt frem til våre dager. Urmas Tom var den aller første hunden som ble kåret til ”årets agility-cairn” av Cairn Terrier Klubben.

Urmas Tom

Det er registrert 38 valper fra kennel Trawima, hvorav en hund altså ble NUCH. Det siste kullet ble registrert i 1994.

Fra trekkhund til jordhund: Kjekris

Kjersti Kristiansen hadde lang erfaring med oppdrett av hund før hun startet med cairn terrier. Under kennelnavnet Kjekris hadde hun tidligere drevet oppdrett av riesenschnauzer. Hun var også aktiv i Oslo trekkhundklubb i mange år, og hadde mye erfaring med grønlandshund og siberian husky. I tillegg hadde hun vært aktiv i utstillingsringen med briard.

I 1977 fikk hun sin første cairn terrier, når hun importerte Silvermarkens Hedvig fra Sverige. Hun ble paret med den svenske hunden Int.Nord.UCH Fandango’s Cairn Peter Pan, og fra dette kullet ble Grey Candy kjøpt av Randi Wærenskjold (Oslo). Hedvig hadde tre kull, med til sammen 11 valper.

Den neste hunden hun importerte, var tispa Sarimont Symbol. Hun ble raskt NUCH, og hadde en flott utstillingskarriere. Det kom bare fire valper etter Symbol, men til gjengjeld skulle en av dem sette spor etter seg i norsk cairn-oppdrett.

Sarimont Symbol

I 1986 ble Sarimont Symbol paret med den svenske hannen LP Nord UCH Hjohoo’s Saint Hjoseph, og fra dette kullet kom Kjekris Gullikka. Kjersti Kristiansen beholdt denne tispa, og Gullikka hadde en fin utstillingskarriere. Hun ble norsk utstillingschampion, og ble kåret til ”årets cairn” av Cairn Terrier Klubben i 1989.

Kjekris Gullikka

I 1987 ble Kjekris Gullikka paret med den danske importen Tjeps Golden Grom, og fra dette kullet kom Kjekris Marijette. Denne tispa ble solgt til Reidar Gabrielsen (Stavanger), hvor hun ble benyttet oppdrettet til kennel Reigab. Kombinasjonen med Gullikka og Golden Grom ble gjentatt i 1990, og fra dette kullet ble både Kjekris Gullmix og Kjekris Gullit norske utstillingschampions. Kjekris Gullmix ble solgt til Laila Olsen (Åsgreina), hvor hun ble benyttet oppdrett hos kennel Norcairn.

Tispa Hjohoo’s I Love Hjo Of Course ble importert fra Sverige av Kjersti Kristiansen i 1989, og denne hunden skulle gi mange fine avkom utover på 1990-tallet. Som vi senere skal høre, kom også Norges aller første cairn terrier agility champion (NACH) fra Kjekris. Kjersti Kristiansen var i tillegg en av initativtagerene til Cairn Terrier Klubben.

Kennel Kjekris har oppdrettet ca. 100 valper siden starten i 1977, hvorav 7 har blitt NUCH (og en av disse ble NACH). Oppdretteren sier selv at de fleste ”bare” har blitt gode familiehunder, men linjene etter Sarimont Symbol og Hjohoo’s I Love Hjo Of Course har funnet veien inn i mange andre norske oppdrett og gitt mange fine avkom. Eksempler på kenneler som bærer på arven fra disse to hundene, er: Reigab, Hurras, Miljøsablo, Tieem, Sirviken og Kramer.

Mot nord: Edvardsen og Knutsen

Hansine Edvardsen fra Mo i Rana er den første kjente cairn-oppdretteren fra Nord-Norge. Hun importerte tre hunder fra den svenske kennelen Skean-Dhu på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, og baserte sin avl på disse. Disse viste seg å være fine avlshunder, men dessverre ble dette oppdrettet avsluttet under svært tragiske omstendigheter.

Den første hunden Hansine Edvardsen importerte, var tispa Skean-Dhu Whispering Dawn. Hun var født i 1979, og ble raskt både norsk og svensk utstillingschampion (det svenske certet fikk hun i Boden i 1982). I 1982 importerte Hansine Edvardsen sin andre hund, Skean-Dhu Jolly-Roger. Denne hannen ble også raskt NUCH.

Det kom tre kull etter Whispering Dawn. Hun hadde først to kull med Maudee’s Bruse, ett i 1981 og ett i 1982. Det siste kullet var med deres egen hanne, Jolly-Roger. Oppdretteren anså selv at dette var det ”beste” kullet etter denne tispa. Det var seks valper i kullet, og to av dem ble norske utstillingschampions: hannen Diango og tispa Alexes. Det er for øvrig ikke så ofte det skjer at det er mer enn èn NUCH fra ett og samme kull (i de fleste kull som blir født, er det ingen NUCH).

I 1984 importerte Hansine Edvardsen så sin tredje hund fra Sverige: Skean-Dhu Isn’t She Lovely. Men så skjedde tragedien som dessverre satte en stopper for oppdrettet. Nyttårsaften dette året brant huset til oppdretteren ned, og alle hundene døde i brannen. Også den lille nyankomne valpen omkom. Tragedien gikk så sterkt inn på familien at de ikke orket tanken på å skaffe seg flere hunder.

Selv om det ikke kom så mange hunder fra Hansine Edvardsen før denne tragiske hendelsen, har dette oppdrettet satt sine spor i Norge. I linjene etter Whispering Dawn og hennes sønn Diango, har det blitt født minst èn (i mange tilfeller flere) NUCH i 9 generasjoner. Totalt er det 29 NUCH i linjene etter Whispering Dawn. Diango ble brukt i avl av kennelene Edelcairn, Irestone og Lacoste, og linjene ble siden brukt hos kennel Reigab. Derfra er de spredt videre til en rekke andre oppdrettere.

I Nesna, om lag en times kjøring fra Mo i Rana, drev Sidsel og Roald Knutsen oppdrett i en kort periode på 1980-tallet. Deres første cairn var Sirkis, en tispe de kjøpte av Hansine Edvardsen i 1981. Navnet på hunden kommer fra samisk, og skal vistnok bety ”den lille hvite fjellbjørk”. Et passende navn, siden hunden var helt lys i pelsen.

Knutsens andre cairn, tispa Alexes, kom også fra Hansine Edvardsen. Dette var i 1983, og samme året importerte de hannen Igloo’s Highlife fra Sverige. Begge disse hundene ble NUCH på en NKK-utstilling i september 1986, og Igloo’s Highlife ble i tillegg BIR på denne utstillingen.

Sikris fikk flere cert på utstilling, men ble aldri utstillingschampion. Det ble derimot to av hennes avkom. Både Frida (født i 1985, kjøpt av kennel Hoola Bandola) og Goldie Girl (født i 1987, kjøpt av kennel Brocarie) var etter Sikris og Igloo’s Highlife, og begge disse tispene ble norske utstillingschampions.

Sirkis hadde tre kull med Igloo’s Highlife, og fikk totalt 13 valper. Oppdretteren brukte kun sine tre egne hunder i oppdrettet, og Alexes fikk fire kull med Igloo’s Highlife. Fra disse fire kullene kom det totalt 19 valper, og en av dem ble norsk utstillingschampion. Det var Diana Ross, født i 1986. Denne hunden ble, i tillegg til Goldie Girl, også kjøpt av kennel Brocaire. Både Goldie Girl og Alexes fikk flere kull.

Susette Aaldstedt med Goldie Girl og Diana Ross

En prins fra Oslo: Wærenskjold

I Oslo drev Randi Wærenskjold et lite oppdrett med to tisper, og fra ett av kullene skulle det komme en liten ”prins” som senere gjorde det meget bra i utstillingsringen.

Den første tispa til Randi Wærenskjold kom fra Tone Helberg Hansson i 1978, og het Trawimas Bolita. Hun hadde til sammen fire kull, det første i 1979 med Maudee’s Jeppe. De tre neste kullene var med Raskens Carthago, i 1981, 1983 og 1984. En av valpene fra denne kombinasjonen, Bonnie, fikk senere ett kull. Etter dette forsvant linjene etter Bolita.

Trawimas Bolita

I 1979 kjøpte Randi Wærenskjold tispa Grey Candy fra kennel Kjekris. Hun ble paret med Raskens Carthago hele fire ganger. I et kull fra 1981 kom Prins Carl Christian I Oranien, som ble kjøpt av Gerd Risheim Holth (kennel Sanctimonia). Han ble NUCH, og gjorde det meget bra i utstillingsringen på begynnelsen av 1980-tallet.

Totalt avlet Randi Wærenskjold frem drøyt 30 cairn-valper, og av disse ble èn av dem norsk utstillingschampion. Det siste kullet fra denne oppdretteren ble registrert i 1984, og alle linjene fra avlshundene til Randi Wærenskjold ser nå ut til å ha forsvunnet.

Suksess i utstillingsringen: Sanctimonia

I 1981 kjøpte Gerd Risheim Holth fra Tønsberg hannhunden Prins Carl Christian I Oranien av Marianne Wærenskjold. Dette var en av svært få norskoppdrettede cairn terriere som gjorde det godt på utstilling på begynnelsen av 1980-tallet. Den svenske dominansen var nesten total på denne tiden, og i 1983 ble svenskoppdrettede (og svenskeide) hunder BIR på 21 av de 24 utstillingene som ble arrangert det året. Prins Carl Christian I Oranien var en av to norsk-oppdrettede hunder som sørget for at svenskene ikke gjorde helt rent bord, når han vant to BIR i 1983.

Prins Carl Christian I Oranien

Prins Carl Christian I Oranien ble ikke brukt i avl, men i 1983 importerte Gerd Risheim Holth en tispe som ga meget fine avkom. Hun hentet da Sarimont Saratoga fra Sverige, og sjeldent har man sett maken til avkom fra én enkelt tispe. Selv ble Saratoga både norsk og finsk utstillingschampion, og av de 16 valpene hun fikk ble hele syv av dem norske utstillingschampions. Bare en annen norskeid tispe kan vise til bedre resultater enn dette.

Gerd Risheim Holth drev oppdrett under kennelnavnet Sanctimonia, men i det første kullet hadde hundene variasjoner av dette navnet. De syv NUCH-hundene etter Saratoga, var:
• Sancta Stigmata
• Sanctc Sonny
• Sancte Splendid
• Sanctimonia’s Scitamenta
• Sanctimonia’s Scite
• Sanctimonia’s Scitus
• Sanctimonia’s Sokrates

Sancta Stigmata ble solgt til Karin og Knut Range, og hun hadde et kull med Raskens Rodney i 1991. Sanctimonia’s Scitamenta ble solgt til Reidun Og Gunvald Nyland. Hun fikk 2 valpekull, med totalt 8 valper, i 1991 og 1993. Med disse kullene forsvant dessverre alle spor etter Sarimont Saratoga. Når Gerd Risheim Holth døde i 1992, ble alle hundene gitt bort. Ingen av dem ble siden brukt i avl.

Men før Gerd Risheim Holth døde, skulle hun sette spor etter seg i norsk cairn-historie på andre måter enn gjennom oppdrett. Hun var nemlig en av initativtakerene til stiftelsen av Cairn Terrier Klubben, og var leder av klubben i flere år.

Arven fra Bergen: Edelcairn

I Bergen hadde det som tidligere nevnt, utviklet seg et lite oppdrettermiljø på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-talet. Edel Irene Lund bodde i nærheten av både Elsa Steen (Cairnhill), Grete Jorde (Irestone) og Stener Fogge (Jostenbo), og i 1981 fikk hun sin første cairn terrier. Det var tispa Cairnhill’s Buntylow, en av de to norskoppdrettede cairn terriere som gjorde det virkelig bra på utstilling i første del av 1980-tallet (den andre var hannhunden Prins Carl Christian I Oranien).

Edel Irene Lund startet så oppdrett under kennelnavnet Edelcairn. De fire oppdretterene som bodde i samme nærområde (Cairnhill, Irestone, Jostenbo og Edelcairn), hadde mye omgang på denne tiden. De hjalp hverandre med oppdrettet, og de utvekslet hunder.

I 1982 fikk Edel Irene Lund sin andre cairn terrier, tispa Cairnhill’s Victoria. I mellomtiden hadde Cairnhill’s Buntylow som tidligere nevnt en flott utstillingskarriere. Hun ble NUCH, og var en av to hunder av norsk oppdrett som ble BIR i utstillingsåret 1983. I løpet av sin utstillingskarriere ble hun BIR fem ganger og BIM fire ganger.

Cairnhill’s Buntylow

I 1984 ble Cairnhill’s Buntylow paret med Irestone’s Eddinghton Grand Prix for første gang, og den samme kombinasjonen ble brukt ytterligere to ganger (i 1986 og 1988). Fra kullet i 1986 ble Edelcairn’s Maisie født, og denne tispa ble norsk utstillingschampion. Hun ble kjøpt av Anne Lise og Karl Holmen, og de brukte henne i oppdrett hos kennel Lacoste. Hennes linjer fant siden veien til kennelene Reigab og Kramer, og hun finnes i stamtavlen til en rekke hunder som har blitt NUCH. Maisie var et resultat av linjeavl på de eldste importene til Cairnhill, og på denne måten har man fått innslag av de fine britiske hundene i dagens norske cairn terriere.

Cairnhill’s Victoria fikk flere kull, og i 1985 ble hun paret med Diango (fra oppdrettet til Hansine Edvardsen). Fra dette kullet kom Edelcairn Jockum, og denne hannhunden ble norsk utstillingschampion.

I 1986 kjøpte Edel Irene Lund tispa Old Charm’s Swedish Surprise, og hun ble paret med Edelcairn Jockum i 1988. Det kom to valper i kullet, og Swedish Surprise fikk ingen flere kull etter dette.

Totalt kom det ikke mer enn 21 valper fra kennel Edelcairn, det siste kullet ble registrert i 2001. Men selv om det ikke kom så mange valper fra dette oppdrettet, var bidraget med Edelcairn’s Maisie viktig. Med denne tispa fikk vi med oss arven fra en av de første store oppdretterene helt frem til vår tid.

Kongelig hoffleverandør: Pomperipossa

Selv om cairn terrieren hadde eksistert i Norge i mer enn 50 år, var den fortsatt en ganske sjelden hund på begynnelsen av 1980-tallet. Med de svake registreringstallene man hadde hatt på 1970-tallet, kan man anta at det fantes omlag 400-500 cairn terriere i Norge på 1980-tallet. Med andre ord, en ganske ”eksklusiv” hund. Var det kanskje en av årsakene til at prinsesse Astrid fikk seg en cairn terrier på denne tiden? Sikkert er det i alle fall at kennel Pomperipossa fikk æren av å levere den første cairn terrieren til det norske kongehuset.

I 1981 importerte Wenche Torp Utvik fra Skiptvet to svenske hunder: tispa Carrottails Maybee og hannhunden Hjohoo’s Showman-Hjoman. Carrottails Maybee ble stam-mor i oppdrettet til Wenche Torp Utvik, under kennelnavnet Pomperipossa.

Maybee ble paret med Int.Nord.UCH Sarimont Sirocco i 1983, og det var fra dette kullet at prinsesse Astrid fikk sin første cairn terrier: hannhunden Pomperipossa’s Toffy. Fra det samme kullet kom Pomperipossa’s Yoffie og Pomperipossa’s Totsie. Både Toffy, Yoffie og Totsie ble norske utstillingschampions3. Dermed ble dette første kullet til Pomperipossa svært spesielt på flere måter: en av hundene havnet hos et medlem av kongefamilien, og alle tre hundene i kullet ble NUCH!

Prinsesse Astrid med Pomperipossa’s Toffie

Hjohoo’s Showman-Hjoman ble brukt en god del i avl, og har hele 47 valper etter seg. Ingen av disse har blitt NUCH. Han ble brukt to ganger på en annen svensk import Pomperipossa gjorde i 1985, tispa Carrottails Mymla. Hun fikk kun disse to kullene, med til sammen fem valper.

På 1980-tallet fikk Pomperipossa frem 5 NUCH fra eget oppdrett. I tillegg til Yoffie, Toffie og Totsie, var det Pomperipossa’s Tricky Dick (etter Hjohoo’s Special Ewing Hjoing og Pomperipossa’s Skrollan) og Pomperipossa’s Cæsar (etter Hjohoo’s Swedish’n Hjoyful og Pomperipossa’s Eye-Catcher).

På slutten av 1980-tallet var Wenche Torp Utvik en av initiativtakerne til Cairn Terrier Klubben, og hun ble valgt inn i det første styret til klubben.

På 1990-tallet kom det ytterligere to NUCH fra dette oppdrettet, og det ble importert enda en hund fra Sverige. Dermed sto Pomperipossa bak syv NUCH og fire importer, før de gav seg i 2001. Det kom totalt 105 valper fra dette oppdrettet, men best husket blir kanskje Pomperipossa’s Toffie.

En liten maskot: Old Charm

Karin Stenbæk (Skjetten) drev et lite oppdrett av old english sheepdog under kennelnavnet Old Charm, når hun i 1983 bestemte seg for å få en liten ”maskot”. Valget falt på Trawima’s Heather, og etter hvert startet hun også oppdrett av cairn terrier. På det meste hadde hun tre old english sheepdog og tre cairn terriere, men etter at den siste old english sheepdog døde i 1992 har det kun vært cairn terriere.

Hunder fra kennel Old Charm

Tispa Trawima’s Heather ble stam-moren i oppdrettet til Karin Stenbæk, og hun fikk sitt første kull med den svenskeide Int.Nord.UCH Rossarden Gold Soveriegn i 1984. Fra dette kullet beholdt oppdretteren tispa Old Charm’s Our Own Eliza, som senere ble benyttet i avl.

NUCH Trawimas Heather

Kennel Old Charm er fortsatt aktiv, og det har til nå kommet i underkant av 70 valper fra denne oppdretteren. Det er ikke registrert noen norsk utstillingschampion fra kennel Old Charm. Karin Stenbæk har også importert to hunder fra Sverige. I 1993 hentet hun Raskens Reidun Rättrådigur, og i 2001 kom Hellebäckens Lysistrate. Begge disse tispene er benyttet i oppdrettet til kennel Old Charm.

Andre oppdrettere

Som tidligere, var det også en del ”oppdrettere” som kom og gikk i perioden fra 1974 til 1986. De aller fleste hadde bare èn tispe, og fikk ett eller to kull på denne. De færreste hadde registrert noe kennelnavn, og hadde neppe noen særlig seriøse planer med avl. To av disse mindre oppdretterene er dog verdt å nevne.

Kennel Bellina ble drevet av Sonja og Gunter Feldmann, og de hadde sitt første kull i 1977. De holdt til i Mjøndalen, og fikk totalt 13 valper før de ga seg i 1996. De importerte også en del hunder, den første allerede i 1974. Det var den svenskfødte tispa Fandango’s Cairn Hulda, og hun fikk èn valp med Theo Agathon i 1977.

Den neste hunden ble importert i 1977, og det var tispa Fandango’s Peggy. Hun fikk ingen kull, men hun ble en lokal kjendis når Drammens Tidende gjorde en presentasjon av denne relativt sjeldne rasen. Peggy ble hele 17,5 år gammel.

I 1985 importerte de så tispa Glenbrae Silver Wren fra England, og hun hadde et par kull. Et par år senere importerte de også Tarcrets Goldielocks fra England, og hun hadde ett kull. Ingen av valpene etter disse to tispene fikk noen kull.

Tove S. Kvam fra Ski drev et lite oppdrett under kennelnavnet De Bleson fra 1978 til 1984. Oppdrettet var basert på tispa Maudee’s Boletta, som Tove S. Kvam hadde kjøpt i 1976. Boletta hadde to kull med Theo Agathon, og fra ett av disse kullene kom De Bleson Lille Nøff Nøff, som oppdretteren beholdt. Boletta hadde også to kull med Maudee’s Sofus.

De Bleson Lille Nøff Nøff hadde et kull med Maudee’s Terry i 1983, og med Maudee’s Napoleon i 1984. Totalt kom det 17 valper fra kennel De Bleson.

Maudee’s Napoleon ble eid av familien Grønstad fra Moss, og selv om de ikke drev oppdrett er de allikevel verdt å nevne i denne sammenhengen. Det var nemlig en svært ung Dag Grønstad som tidlig på 1980-tallet var aktiv i utstillingsringen med Maudee’s Napoleon. Dag Grønstad har i senere tid hatt stor suksess i utstillingsringen, og har startet oppdrett sammen med Veslemøy Grønstad under kennelnavnet Kadelly.

I 1983 importerte familien Grønstad hannhunden Snorrehus Cedric fra Sverige. Dag Grønstad viste også denne hunden i utstillingsringen, og han manglet bare ett lite cert for å bli NUCH.

Dag Grønstad og Snorrehus Cedric, sammen med Wenche Torp Utvik og Carrottail Maybee.

Det lysner

Perioden fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet var tunge år for norsk cairn-oppdrett. Registreringen av valper i denne perioden var faktisk så lav at det ikke en gang var nok til å opprettholde bestanden av cairn terriere i Norge.

Fra bunn-året i 1982, hvor bare 16 valper ble registrert, begynte oppdrettet sakte men sikkert å ta seg opp igjen. I 1985 ble det registrert 56 valper, og i 1986 ble det registrert 35 valper. Deretter har man hatt en nesten kontinuerlig stigning i registreringstallene, helt frem til i dag.

Denne perioden ble avsluttet med et bra utstillingsår, sett med norske øyne. Mens de foregående årene hadde vært dominert av svensker, begynte de nye norske oppdretterene å få gode resultater. I 1986 var det spesielt hundene Pomperipossa’s Skrollan, Pomperipossa’s Totsie, Pomperipossa`s Toffie, Old Charm’s Our Own Eliza, Trawima’s Heather, Edelcairn’s Maisie og Edelcairn’s Jochum som gjorde det bra i utstillingsringen.