Ozzy var ikke mange månedene da han første gangen fikk prøve å gå et lite blodspor. Han skjønte med en gang hva oppgaven gikk ut på og fant skanken uten problemer. En mer lykkelig og stolt hund skal du lete lenge etter (hadde han vist seg fram like fint i utstillingsringen, så hadde han nok fått bedre resultater der også).

Vi begynte å trene for alvor først nå i år, og meldte oss på den første konkurransen på Fløystad. Der fikk han en 3. pr. og vi var fornøyd med innsatsen på den første prøven.

Deretter gikk turen til Isfjorden og da fikk vi 1. pr. Nå hadde jeg fått sansen for konkurranse også, og 14 dager etter var vi Trondheim. Det gikk ikke verre der enn at han fikk 1. pr. med HP. Nå holdt det ikke lenger med konkurranse i Norge, og vi tok like godt turen over grensa til Sverige og Hammerdal. Gutten viste seg fra sin beste side der også og fikk nok en 1. pr.

Den 21. august deltok vi på sporprøve på Lundamo og der gjorde Ozzy sin beste konkurranse så langt. Jeg skjønte ved sporslutt at dette hadde gått kjempebra. Han fikk nok en 1. pr. med HP og ble sporprøvens 4. beste hund.

Utstillingsresultatene var allerede i boks, og etter den siste prøven kan han nå tituleres som Norsk/Svensk viltsporchampion. Gjett om jeg er stolt.

Ozzy er en ypperlig sporhund, og han viser stor glede så snart sporlina kommer fram. Da er han ivrig etter å komme i gang. Jeg er fornøyd med at vi har funnet en aktivitet som både hund og eier stortrives med, og ingenting er bedre enn en sliten og fornøyd hund som ligger utslått på sofaen etter en vellykket trening.