Liten, men tøff

Er det sånn at hunder ordner opp selv? For vi har en nabo med en gigantisk hund. Den er som en ponni for småbarna liksom. Mira rekker den ikke halvveis opp på bena engang. Og hun liker han overhode ikke! Og i dag var de løse begge to, og da løftet jeg henne opp for å unngå bråk. Eieren sa jeg burde sette henne ned, og la henne lukte. Og at jeg var litt tett som løftet henne "hele" tiden. Jeg tenkte at jeg skulle gi det et forsøk. Jeg satte henne ned, og lot de snuse. Mira ble fly hakke møkk forbanna, hun jagde nabobikkja ned i gata, rundt søppelhuset og opp til hagen. Lille Mira jagde den STORE hunden! Han var livredd henne! Han løp helt inn i sin egen stue, og der ble han. Jeg trodde Mira var veldig redd han, men hun kan tydeligvis si i fra. Noe snusing skulle hun ikke ha noe av i hvertfall. Jeg fikk sjokk. Jeg var så redd for at han skulle skade eller skremme Mira, men var visst omvendt.

Jeg tror jeg undervurderer henne. Hun er ikke stor, men fyttikatta så tøff hun er! Hun har jo den attituden jo! Hun virker som en sånn klumsete overlykkelig kosehund som elsker alt og alle, men nei. Hun er ikke det. Hun elsker mennesker, men andre hunder vil hun helst ikke ha noe med å gjøre. Jeg kjøpte et skjerf til henne i Sverige, det skulle egentlig være en spøk, men teksten passet visst perfekt; "Liten, men tøff". Jeg syns det passer bra. Fått inntrykk av at dette er en tøff rase, til tross for at de er ganske små. Noen andre som har opplevd noe slikt?