Gleden stod i taket i Kristiansand da vi hørte at Kennel Tumblescot hadde fått 4 valper og at en av dem skulle flytte til oss. Vi reiste bort hele familien og hentet Balder i Skien første helga i januar d.å. Det hadde snødd noe usannsynlig mye den helgen, men heldigvis roet det seg litt den søndagen. Men det var med litt hjertet i halsen vi kjørte i store spor på motorveien. Alt gikk bra, Balder kastet opp et par ganger i bilen, men lå stille og fint hele veien. Han var vel i sjokk, stakkars liten. Tenk å måtte reise fra oppdretter Ann Lisbeths trygge rede.

Starten hjemme gikk over all forventning. Han fant seg fort til rette og var virkelig et sjarmtroll full av liv. Absolutt et midtpunkt, og hele familien var betatt. Han likte godt å bite, spesielt på minstemann, men han skjønte etter hvert hvilken plass han hadde i flokken.

Da Balder var ca 3,5 måned var han og jeg ute på kveldstur. Han var treg og jeg måtte nesten dra han med meg rundt. Morgenen etter lå han helt stille, og ute stod han med hengende hode og ville ikke rikke seg. Utover dagen begynte han å kaste opp noe voldsomt, oppkasten var mørkebrun og luktet avføring. Det første som slo meg var at han hadde spist avføring ute, men vi tok allikevel turen til dyrlegen. Der ble han behandlet med syredempende og vi dro hjem.

Dagen etter vær han enda slappere, og siden det var fredag turte vi ikke se helgen an, og han ble plassert hos dyrlegen for blodprøve. Han fikk så antibiotika og vi dro hjem igjen. Nå tenkte vi at alt skulle blir bra. Men helgen kom, og der lå den glade lille gutten vår som ei vaskefille. Han spiste ikke, bare lå stille og halen hang rett ned. Søndag fikk han noen voldsomme brekninger som ikke ga seg, og det bar tilbake til dyrlegen igjen. Nå var vi virkelig redde for ham, hva kunne dette være?

Han ble lagt på intravenøs næring og skulle åpnes, de trodde det kunne være noe i tarmen hans. Vi fikk han ikke hjem før dagen etter, nå var han tynn og skral og trengte næring.
De fant en liten fold i tarmen og en del avføring rundt blindtarmen. Men det mest bekymringsfulle var at det ikke var bevegelse i tarmene. Han ble satt på medisiner og mer næring og dagen etter operasjonen fikk vi han hjem igjen.

De første 2 dagene virket han bedre, han fikk i seg litt mat og fikk tilbake sitt klare blikk. Men så kom brekningene igjen, han skalv over hele kroppen og ville ikke spise. Hele tiden tisset han, det rant ut av han hvor han enn gikk og stod. Til og med i buret sitt tisset han, det hadde han aldri gjort før. Jeg hadde nå kommet til et punkt hvor jeg tenkte det ikke var stort mer å gjøre for han, og vi hadde snakket om det hjemme. I over en uke hadde han vært svært syk og gått ned nesten en kilo. Og han veide i utgangspunktet 4,5 kilo, så det var ikke mye igjen av han nå.

Igjen gikk veien til dyrlegene. Nå hadde testresultatet kommet fra veterinærhøgskolen, og de viste betennelse i tarmen. De regnet med dette kanskje kunne skyldes allergi. Han fikk en sprøyte med kortison og ble satt på diett, og etter et døgn kviknet han til igjen. Gjett om vi er glade. Nå går halen som en hjulvisp, han hopper og spretter, stjeler sko og tigger og er igjen den glade gutten. Han er enda tynn og han er ikke spesielt renslig, men vi håper det kommer etter hvert.

Men for en tøff liten kar. Ikke et pip hos dyrlegen, og ved alle undersøkelser har han stått stille og tålmodig. Han er sterk, tøff og snill, vi er så glad for at alt ser bedre ut nå. Så krysser vi fingrene våre og håper han blir helt frisk igjen.

Hilsen Carine Jørgenvåg
Carine m/Balder