Hva i all verden har høner med cairn-terriere å gjøre? Kan man bli flinkere til å trene en cairn ved å først lære å trene en høne? Og går det i det hele tatt an å lære en høne noe som helst? Jeg har vært på «Chicken Camp» i Sverige i en knapp uke, for å få svar på disse og mange andre spørsmål.

I Gagnef kommune i Dalarna holder House of Learning til. Marie Fogelqvist arrangerer kurs i trening av høner, og hensikten er faktisk å bli en bedre hundetrener! Teknikken man bruker, kalles «positiv forsterking» (forsterker man en atferd med noe positivt er det stor sannsynlighet for at denne atferden vil gjenta seg). Man bruker en såkalt «klikker» som hjelpemiddel i denne treningen, og forsterker (med f.eks. godbit) de tingene som man ønsker at dyret skal gjøre. Adferd man ikke ønsker, ignorerer man. I høne-trening betyr dette for eksempel at man ikke kverker høna når den hakker på deg, man må rett og slett ignorere det. Ikke alltid like enkelt, men å vri om halsen på alle høner som hakker på deg er jo ikke akkurat noen god løsning heller…

For dem som tror at høner er dumme, og bare kakler og legger egg, kan jeg avkrefte dette. Høner lærer svært raskt, faktisk langt raskere enn hunder. I tillegg er de er veldig raske i bevegelsene sine, og har fargesyn tilsvarende oss. Dette er noen av årsakene til at man bruker høner for å lære disse treningsteknikkene. Men vi har allikevel overtaket på hønene, og mottoet for kurset var at «Du er større, sterkere og smartere enn høna». Vel, av og til føltes det ikke helt slik…

Kurset startet på en onsdag, og jeg møtte forventningsfull opp sammen med fem andre svenske hønetrening-interesserte. Jeg kunne svært lite om høner på forhånd, og hadde nok noen fordommer om hvor lærenemme høner egentlig var. Og jeg fant ut at jeg faktisk var litt redd disse vesenene, som fort så sitt snitt til å hakke på meg!

Vi startet med litt teori om positiv forsterkning, og om trening av høner. Så ble vi kastet rett inn i hønsehuset, og treningen startet. Vi skulle velge ut to høner hver, og for å holde litt oversikt valgte jeg å kalle «mine» høner for D og Z (hint til navnet på hundene mine). Det viste seg snart at D og Z var to svært ulike høner…

Den ene høna skulle lære å skille på ulike farger, fargediskriminering. I motsetning til hunder, har høner svært godt fargesyn. Vi brukte tre papirlapper med ulike farger, og lot høna først hakke på sin «favorittfarge». Så tok vi den vekk, og lot høna hakke på en av de gjenværende fargene. Vi tok bort denne også, og satt til slutt igjen med den fargen høna likte minst. Det var den vi nå skulle få høna til å like mest! Og ikke nok med det: når endelig dette var i boks, skulle vi snu det helt om. Da skulle vi få høna til å foretrekke sin opprinnelige favorittfarge igjen… hjelp!

Den andre høna skulle lære å skille på ulike former, men ellers var prosessen det samme som med fargene. Men å skille på former, i dette tilfelle en firkant, sirkel, trekant og sekskant (alle i samme farge), er vanskeligere enn fargediskriminering.

Jeg valgte høne D for fargediskrimineringen, og satte i gang med friskt mot. D`s valg av farge ble til slutt rosa, og vi satte igang med å klikk og godbit for hver gang hun hakket på den rosa papirlappen. Når D hadde skjønt hva hun skulle gjøre la vi en av de andre fargelappene på bordet, og fortsatt skulle D hakke på den rosa lappen. Så ble den tredje lappen også lagt på bordet. Høne D slet litt, men skjønte raskt hva som måtte til for å få klikk og godbit.

Neste skritt nå var å hale ut tiden. Den rosa lappen ble fjernet, de to andre lå igjen. Nå skulle ikke D hakke på disse, men vente på at den rosa papirlappen kom på bordet igjen etter 20 sekunder. Det ble nok noe frustrasjon på høne D, før vi endelig kom oss opp i 20 sekunder. Men hun var en flink høne, det var nok heller jeg som ikke var like rask som henne.

Reversingen tok litt tid, men det var helt utrolig å oppleve at høna som hadde hakket i vei på rosa dagene før, nå totalt overså den rosa lappen. Det tok ca. 10 minutters intens trening, og så var målet nådd.

Høne Z var den utvalgte for å skille på former, men hun var liksom ikke helt klar for den oppgaven. Hun viste seg å være Sveriges tregeste høne, og etter mye arbeid fant vi ut at jeg måtte bytte henne ut med et litt kvikkere eksemplar av arten. Inn med høne G, en langt mer opplagt tuppe! Når hun ikke måtte verpe, da… Av og til ble hønene nemlig litt «fjerne», og da var det som regel verping på gang. Og det var jo helt greit, for da ble frokost på oss!

Siden høne G kom med i treningen litt sent, rakk vi ikke å komme i mål på formene (dvs. at vi ikke rakk å reversere atferden). Men G stod på, valgte form som vi begynte å jobbe med. Etterhvert ble de andre tre formene lagt på bordet, og fortsatt valgte G riktig, og jeg kunne kjenne svetten i pannen når jeg skulle holde klikk og godbit ajour med den raske hakkingen hennes!

Som nevnt fant jeg raskt ut at jeg egentlig var litt redd for høner. Frustrerte høner hakker, og det kan gjøre ganske vondt. I tillegg hadde vi fått beskjed om å stå stille og la høna hakke seg ferdig, og det er ikke alltid like enkelt når blodet renner fra sår etter høne-hakk. Men høne-skrekken min var heldigvis ikke verre enn at det gikk helt greit å håndtere dem gjennom hele kurset, og jeg har nå fått et et helt annet forhold til fjærkre.

Etter å ha prøvd det jeg lærte på hundene våre, Dasher og Zorro, ser jeg klart at treningen er blitt mye bedre. Jeg har allerede meldt meg på enda et Chicken Camp kurs til våren…noen som har lyst til å bli med?!

Cairn-hilsen fra
Grace

PS! Vi har også en video fra hønekurset, om du har lyst til se hvordan treningen foregikk.