Jeg vil fortelle en søt historie fra dengang min cairn-gutt, Millicents Kasper, var ca. ett år gammel. Min datter hadde en hamster dengang, og hver gang Kasper gikk forbi buret hadde han et årvåkent blikk på den og hadde vel egentlig lyst til å sette kloa og tennene i den lille.

Ved stell av buret og ellers når den var ute,måtte vi holde Kasper på lang avstand. Han virket altfor interessert i den. Som alle cairn brukte Kasper å komme meg ellevill av glede i møte hver gang jeg kom hjem fra jobb. Han sto parat ved ytterdøra og ventet på meg, og det har alltid vært stor gjensynsglede.

Men en dag jeg kom inn døra, kom han ikke. Og det syntes jeg var litt rart... Jeg ropte, men ingen kom. Da jeg kom inn på stua, satt Kasper helt rolig ved siden av en stol og bare så på meg!

Må tilføye at hamsterburet sto høyt oppe på en hylle, slik at han ikke skulle nå dit. Nå var buret tomt, og jeg begynte å lete etter hamsteren. Kasper gjorde ennå ikke noe for å hilse på meg, han bare satt ved denne stolen og så faktisk litt alvorlig ut. Jeg tenkte at han hadde vel skyldfølelse siden han var så stille og jeg ble skikkelig lei meg, nå var vel hamsteren spist og fortært!

Så fikk jeg øye på det lille krypet, den satt under stolen ved siden av Kasper og "pusset" seg. Når jeg tenker på hvilke egenskaper en cairn har m.h.t. jakt og småvilt, må jeg si jeg ble overrasket! Hunden satt der og passet på hamsteren, det var jo derfor den ikke kom matmor logrende i møte! Han hadde jo bare passet på den lille "kompisen" sin, som var kommet seg ut av buret.

Jeg ble enda engang overbevist om at cairn-terrieren er den rette rasen for meg!