Inka på beversafari

I går kveld skulle Inka og jeg gå vår vanlige kveldstur. Vi tok turen til Preuserstranda, en flott sandstrand på Hurumlandet i ytre Oslofjord. Hadde Inka i bånd, da det ofte er rådyr å se i området. Plutselig bråstoppet Inka, og sto helt stiv og skjelvende som hun gjør når hun ser ei katte.

Jeg prøvde å få henne til å gå videre, men hun sto fortsatt på fire stive bein og nistirret inn i et høyt gress. Da jeg gikk for å se hva som var så utrolig spennende der inne i krattet, må jeg si jeg skvatt.

Der lå nemlig en stor bever. Det så ut som om den ikke var helt våken, og den gjorde ikke tegn til å stikke unna når Inka begynte med sitt karakteristiske “uhuhuhuhuhuhuh” som hun gjør når iveren tar overhånd.

Vi sto lenge å så på dette merkelige vesenet, og jeg tok en del bilder. ( smart å ha med kamera når man lufter sin cairn. )

Deretter ringte jeg til et lokalt medlem av viltnemda. Bever skal jo normalt ikke befinne seg ved saltvann, og den så heller ikke videre pigg ut. Beveren ble fraktet hjem til Sigurd i viltnemda hvor den ble tilbudt vann, og den drakk og drakk og drakk og drakk. Var nok temmelig dehydrert etter å ha fått i seg kun saltvann en periode. Det er ca. 3 kilometer til nærmeste ferskvann, så hvordan beveren har kommet til stranda er vanskelig å si. De er jo ikke spesielt grasiøse når det gjelder å bevege seg på land. Planen er at beveren skal slippes i ferskvann hvis den kommer litt mer til hektene.

Til slutt noen bilder fra vår spesielle kveldstur søndag kveld.

Hilsen fra Elin.

Oj ... oj!

HanneTs bilde

Var det sånn at Inka ville bort eller var borte hos til beveren? eller ville hun "bare" betrakte den?
-----
Da jeg var en 12-13 år så jeg (for første og siste gang, enn så lenge...) en bever i Østmarka. Fra speider'n husket jeg at beveren ikke så særlig godt, men høre bedre og lukter "alt og alle". Pluselig hoppet den ut i vannet og "ble borte". Da hadde den sikkert luktet meg.

Det høres ut som den beveren dere traff, var kjempeheldig. Hadde den ikke blitt oppdaget, hadde den høyst sannsynlig fått en vond slutt på livet. Jeg har hørt andre som har truffet på friske og raske bever, og de har fortalt at beveren slår med halen, omtrent som lyden av et geværskudd, så snart de får ferten av deg.

Vi leide forresten en hytte av Statsskog, en sommer. I gjesteboken sto det omtrent dette: "Beverkjøtt er mer kostbart og eksklusivt enn annet vilt. Kun til søndagsmiddagen og høytidsdager." Ellers husker jeg fra "gamle dager", at fine damer hadde beverpels. Tragisk, usj og nei takk! sier nå jeg!
-----
Og bare en sånn "rådyr-kommentar" helt til slutt. Vi gikk tur med hundene løse. Etter en stund, på den andre siden av et jordet, så jeg plutselig "to store brune løse hunder" som kom imøt oss! Så jeg ropte kjapt bakover, at vi måtte ta hundene i bånd (vi hadde to løs og en bånd). Det var løse hunder her. Så partneren min kom stormende til og tok et lite overblikk, før hun sa "det er ikke hunder, det er rådyr, så det er best vi tar dem i bånd".

Inka og beveren

elins bilde

Hei Hanne.

Inka snuste på beverhalen. Jeg torde ikke slippe henne helt bort, visste jo ikke om den ville forsøke å forsvare seg. Den har jo ganske skarpe tenner, men jeg vet ikke om de er egnet til å bite dyr eller mennesker med. Tok ingen sjans. Det var i alle fall en artig opplevelse.

True Life Adventures

HanneTs bilde

Hei igjen,

Jeg hadde nok ikke tort å sluppet noen av hundene bort til en bever. Nå hørtes det rett nok ut som om den dere traff var dehydrert og tilsvarende "slakk", men forsvarsinstinktet er noe av "det siste som går" og den levde jo!

Jeg har lest ett eller annet sted at andre dyr (og gevær) er den størte trusselen for bever. Når en ser hvordan beveren gnager på og over trær, drar og sleper trær ned til demningen sin, så tyder det på et kraftig bitt og skarpe tenner.

Sånn, inne i hodet mitt, ser jeg for meg Walt Disneys bever, med to giga fortenner. Tror ikke jeg ville ha hatt dem i leggen....

Inka på beversafari

reiduns bilde

Hei Elin og Inka

Takk for sist. Vet du hvordan det går med beveren nå?

Hilsen fra Ronja og Reidun