Det hele startet en ettermiddag. Alt virket først til å være helt normalt. Jeg og mors’an lå og solte oss på verandaen som vanlig i det nord-norske sommerværet. 28 grader celsius viste gradestokken. Plutselig ble matmor så rar. Begynte å kaste saker og ting i bilen.. Siden hundeburet ble satt i bilen, regnet jeg med at jeg skulle være med. Men ærlig talt; Hundetrening i denne varmen...

Jeg begynte å ane hundeben i mosen, da matmor også pakket mye av sine egne ting i bilen. Alltid berett på hundetrening?!! Matmor ropte på meg, og jeg kom som vanlig så fort jeg kunne. Mors’an kom også. Det rare var at mors’an ikke fikk hoppe inn i bilen.. De to små tobente og den store, pluss mors’an sto igjen på trappa da bilen rullet ut. Merkelig. Hvor er det vi skal?

Jeg la meg til å sove, og våknet med ett rykk da matmor løftet meg ut av i bilen. Å, her har jeg vært før, tenkte jeg. Og det var helt riktig. Vi skulle på besøk til Ronja og familien hennes. Jeg kjente hjerte hoppe rundt inni meg da vi gikk opp i mot huset! Skjønne store Ronja, med den røde pelsen og de vakre ørene som pekte nedover.

Ronja

Å der sto hun! Like vakker som sist, men noe var annerledes.. Hun var blitt så lita.. Faktisk så var alle i familien hennes blitt mye mindre.. Jeg var faktisk høyere enn alle sammen. Ja, utenom Onkel Alfonso da. Han sorte og brune, som det renner så mye ut av munnen på. Jeg og de andre firbente lekte og bjeffet hele ettermiddagen, og da det ble kveld la vi oss til å sove. Jeg og Ronja var enige om at det kom til å skje noe stort i morgen...

Ronja og Bozze

Alt for tidlig neste morgen, ble jeg og Ronja luftet og satt i bilen. Ronjas matmor hadde også satt sakene sine inn i bilen. Det virket som vi skulle på utstilling. Skjønt jeg har aldri sett at bilen hadde vært pakket så full før.. Jeg antok at det var noe nytt på gang. Ganske riktig. Etter noen timer observerte jeg ett skilt der det sto Sverige. Vi skulle altså ut i den store verden. Nærmere bestemt på utstilling i den store verden. Både jeg og Ronja ble litt nervøse. Hadde vi det som krevdes for å få de tobente til å hoppe rundt å hyle så langt hjemmefra?

Lørdag morgen. På utstilling i Sverige, må du bestå en opptaksprøve for å bli med videre. Man må opp på et bord, hvor et menneske pusker deg på ørene og litt rundt om kring ellers. Skikkelig godt altså. Jeg er usikker på hvilke kriterier som stilles for å bestå, men både jeg og Ronja bestod. Dermed kunne vi komme inn på selve utstillingsområdet.

Der var det skikkelig stilig! Jeg har aldri sett så mange firbente i hele mitt liv. Jeg har fem søsken, men her var det mange flere enn det. Ronja virket så verdensvant, så jeg fulgte nøye med på hvordan hun tedde seg, og gjorde det samme. Litt senere ble vi børstet opp. Både jeg og Ronja syntes det var gøy å løpe rundt i dag. Jeg var så heldig at jeg fikk løpe en ekstra tur senere på dagen, men det beste var at jeg fikk meg nytt bur og ett kjempedeilig teppe. Mye rart å finne til en rimelig pris i Sverige, sa de tobente.

Neste dag måtte vi kjøre en times tid, før vi stoppet. I dag var det terrierutstilling. Ikke at jeg og Ronja syntes at alle de hundene som var her, kunne være i nær slekt med oss… MEN plutselig så jeg noe svært vakkert. En rød moden dame, med ørene opp. Det første som slo meg, var at dette måtte være en gudinne. Hun var så vakker, og merkelig lik meg. Jeg ser jo mye på meg selv i den blanke veggen hjemme. Matmor presenterte henne for meg. Hun er din farmor, sa hun. Tenkt at jeg er i nær slekt med noe så vakkert! Ronjas matmor, ble så glad i farmor at hun fikk springe sammen med henne noen runder senere på dagen. Også min matmor, og de to tobente som min far og farfar eier løp sammen. Gjett om de fikk mange tobente til å hyle og hoppe.

Onkel, tante, farmor og onkel
Da Ronja skulle springe rundt, var det også mange som hoppet og hylte. Faktisk ble det hoppet og hylt mest når hun var ferdig å løpe. De andre med ørene ned, fikk bare klapp.. Pussige greier. Første gangen jeg løp, ble det mye hyling, men jeg hadde jo bare med selv å løpe om kapp med da..

Andre gangen jeg skulle løpe, oppdaget jeg noe nytt. Det er ikke om å gjøre å løpe fort, men å se flott og modig ut. Dette skjønte jeg når en dame med mange rosetter begynte å gi dem fort i fra seg. Antagelig var de ekstremt farlige å holde. Da min matmor var en av de får som fikk en slik, ga hun den med en gang til meg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og klarte å drepe den svært fort. Byttet ble hengt opp i teltet etterpå. Jeg hadde tydeligvis gjort en god jobb for både jeg og matmor fikk mange klemmer og beundrende blikk.

Etterpå kom hun som pappa eier og hun som min farfar eier, for å gi meg en skikkelig hadet-klem. De sa jeg var virkelig lovende og at jeg hadde mange tenner. Da viste matmor dem alle sine tenner også. Så bar turen hjem til moderlandet.

Jeg har skjønt det slik at jeg skal få være med på mange utstillinger fremover. Siden jeg nå har skjønt poenget med utstilling, og hva som får matmor til å hyle og hoppe, så jeg har lagt meg i hardtrening i drepe alle pinner og blader jeg kommer over….

Hilsen Bozze den tankefulle, på 6mnd