“For lenge siden”, da NTK avd. Hordaland la ut sine planer, var jeg kjapt ute og meldte på blodsporkurset de annonserte. Jeg har gått noen kurs tidligere i spor og rundering, men aldri før prøvd blodspor. Det er også mange, mange år siden jeg gikk de andre kursene, så jeg antok mye har skjedd på den fronten også, som i AG og LP når det gjelder innlæring osv.

Jeg var på en klubbkveld med NTK Hordaland i fjor høst der Endre Floen holdt foredrag om blodspor, og dette virket jo veldig spennende. Jeg har også sansen for at våre cairn skal få prøve ut om de har beholdt sine opprinnelige jaktinstinkter. Ingenting er som en hund som jobber med intens konsentrasjon og stor arbeidsglede!

Jeg meldte på meg og min sønn og cairnguttene Påsan og Robin. Planen var at jeg skulle gå med Robin og Per-Niklas med Påsan. Påsan og Per-Niklas er som Pompel og Pilt, der den ene er, er også den andre, så langt det lar seg gjøre.

Fredag 21. oktober opprant med et voldsomt regnvær, noen van(n)vittige byger der man ikke kunne se hånd for seg. Vi skulle møtes til teoriundervisning på Hundehelsesenteret i Fyllingsdalen, og etter hvert falt alle veien og vi kom oss i hus. Det ble vi møtt av Charlotte Joys som skulle være instruktøren vår, og Connie Petterson som driver senteret. Vi fikk varm og god nytraktet kaffe, og Charlotte fortalte hva som var planen med kurset, hvorfor man lærer blodspor, vi fikk innføring i prøveregler og forklart hvordan vi skal legge spor og hva som trengs av utstyr.

Vi så en film som IKKE var en reklamefilm for dachshunden, (en liten intern spøk for de som deltok…), men derimot en film som viste hund i søk etter skadet vilt. Etter filmen var det tid for deilige rundstykker og kaffe og kaker. Vi hadde en koselig og lærerik fredagskveld, og alle gledet seg stort til neste dag og prøving i praksis det vi hadde lært nå. Før vi gikk fikk vi en liten omvisning på helsesenteret, det var også meget interessant, men det skal jeg skrive om en annen gang!

Lørdag møtte vi som avtalt ved flystripen på Ulven i Os utenfor Bergen, Vi var 9 ivrige deltakere, den tiende, min sønn Per-Niklas var blitt syk og orket ikke være med. Av raser var det 5 cairn, 1 jack russel, 3 bordere og 1 schnauzer. Jeg eier ikke så mange begrensininger, så jeg tok like godt med meg alle fire hundene, dvs valpen Anton på drøye 3 mnd og bearded collien Bertha i tillegg til Påsan og Robin. I dag skulle alle få kose seg i skogen! Sporene skulle jo ikke være så lange, bare 50-60 meter, så det var jo ikke akkurat så slitsomt for oss førere.

Vi fikk utdelt hver vår flaske med blod, og hadde selv med oss oppstrimlet plastposer o.l til merking av sporene. Og ikke minst, vi fikk hver vår skank. Her nytter det ikke være pysete…. (grøss)! Vi delte oss i to grupper, og ut i skogen bar det i et herlig vått høstvær. (hvem var det som sa det med dårlig vær og klær….?) Vi hjalp hverandre med å legge ut spor og henge opp merkebånd, jeg la to spor, ett til Påsan og ett til Robin. Da alle hadde fått lagt spor, bar det av gårde igjen for å spise litt formiddagsmat mens sporet “satte” seg.

Men vent, vi måtte over veien igjen og så fikk vi en demonstrasjon av Charlottes hund på hvordan dette skulle gjøres fra hundens side. Sporet var lagt ut tidlig om morgenen, og hun som fikk gå med hunden hadde aldri gått med den før. Ikke var sporet merket heller, så her gjaldt det å lese hundens signaler og la den jobbe selvstendig. Det var lagt inn både vinkler og brudd på sporet, men jammen gikk det ikke unna så det kostet, litt for fort etter det Charlotte ønsket, men hunden jobbet perfekt da bruddet kom, og runderte så vi virkelig fikk se i praksis det vi hadde fått forklart kvelden før.

Trenger jeg si vi var imponerte? En anelse prestasjonsangst kom snikende, men søren heller, vi var jo kommet for å lære og ha det GØY, både hunder og førere. Praten gikk livlig under lunchen, tror faktisk vi hadde litt opphold også (i regnet, ikke i praten!), men da var vi under tak, så det betydde i grunnen ikke noe.

Da det hadde gått lang nok tid, hentet vi hundene, dvs. en i hver gruppe hentet sin hund, og så var det bare å begynne. Monica og Solan var først ute hos oss, og Marie som hadde tatt med kamera for å ta bilder hadde fått låne en paraply av Camilla, bar det av gårde til sporstart. Men Solan skjønte jo ikke hvorfor Marie sto der i skogen med PARAPLY, jstort kamera rundt halsen og svart regntøy, han syntes i grunnen at hun bare kunne gå sin vei. Takk og lov for zoomen! Solan fant skanken, det hørte vi tydelig på Monicas jubelrop, og tilbake kom de, stolte som haner!

Nestemann ut var jeg og Påsan, er helt imponert over at hundene i det hele tatt skjønner hva vi vil, men han tok sporet og jobbet i vei, til mors store glede og ros, helt til vi kom til sporslutt, da var det helt slutt, ja! Det var tydelig at Påsan både luktet og så skanken, men bort til den skulle han ikke, det der var EKKELT… Han gikk i ring rundt og markerte og sparket og sto i. Til slutt måtte jeg vise ham den, og også at det var den som i grunnen var målet og poenget med dette. Han så på meg og lurte nok på om det hadde klikket helt, men han tok godbitene jeg la på og ved skanken, det var ikke verre. Så fikk jeg beskjed om å leke med skanken med ham, og det var jo ikke helt etter planen min…. Men jeg fattet mot, og tok tak og prøvde så godt jeg kunne å ikke gremme meg for mye, for er det rart han synes den var ekkel når jeg i grunnen var helt enig??? Vel, vi fant det vi skulle, og belønningen får være noe annet neste gang, så får vi se hvordan dèt går.

Så var det Marie og Santo sin tur, hu og hei for en fart og jubel og glede det var da han tok sporet, fant skanken og kom med den tilbake og var så stolt, så stolt!!

Til slutt i vår gruppe var det min tur igjen, denne gang med Robin. Den sporstarten lå egentlig veldig dumt til, men siden det var trangt om plassen så tenkte jeg at det fikk bare være sånn, så fikk vi se om han klarte det.. Robin var kjempeinteressert i sporstarten, dro lukten riktig godt inn, og gikk rett på neste drypp, men så var det jammen stopp. Ikke rart, han måtte snu seg ca 150 grader for å finne neste drypp, i tillegg lå det over ham, Ikke snilt av meg det der. Jeg tok tak og løftet ham opp og der fant han sporet igjen, flinke gutten! Da var det bare å følge på, skanken ble funnet, men han skjønte ikke oppstyret, han var totalt likegyldig til den!

Jeg hadde fått blod på tann, ut med lille Anton for å se hva som skjedde når en liten valp settes på et blodspor. WOW! Enten er det bedre jo yngre de er, eller så er han et naturtalent, det kan jeg ikke si mer om (enda), men for en arbeisdiver, og –glede! I meget konsentrert stil med logrende hale fant han skanken, og DA ble det liv i den lille kroppen så det holdt!!! Han kastet seg over den, gnagde og prøvde å dra den med seg, for det var helt tydelig at ”denne eier Anton”.

Til slutt tok jeg ut ”blonde Bertha”, jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor tiltro til hennes evner til dette, men man skal ikke dømme verken den ene eller den andre på forhånd, det fikk jeg et klart og tydelig bevis for!! Hun gikk spor som bare det, og ”Dronningen” kastet seg også over skanken og HUN hadde ikke problemer verken med å leke med eller bære den! Det var en snodig opplevelse!

Konklusjonen blir at dette har vi tenkt å fortsette med, om vi noen gang kommer lenger enn å ha det kjekt i skogen, det vil tiden vise, det er ikke målet nå i hvert fall.

Takk til NTK Hordaland som arrangør og til dyktig instruktør og hjelpere!

Hilsen Janet og hele gjengen!
Janet med Påsan og Robin